Når kvinner i ledelse møter overgangsalderen, og ingen snakker om det

Det skjer stille. Ikke med fanfare, ikke med varsellamper. Symptomene kommer snikende. Det gjorde det i alle fall på meg. Det har vært pratet så lite om, så det er lett å bli i tvil om hva som skjer. Men vi føler endringen. 

En erfaren leder begynner å bruke mer krefter på det hun før gjorde med letthet. Søvnen blir urolig. Stresset setter seg raskere i kroppen. Toleransen for meningsløst press synker. Hun blir mer direkte, eller mer stille. Mer ærlig. Mindre tilpasset.

Og hun begynner ofte å spørre seg selv:
«Er det meg det er noe galt med?»

“Tørr jeg si høyt det som skjer i og med meg?”

Svaret er som oftest nei. På begge spørsmålene.

Dette er ikke tap av kompetanse.Det er en biologisk og eksistensiell overgang, midt i det som ofte er karrierens mest krevende fase. Og den går vi ofte gjennom alene. 

Et blindfelt i arbeidslivet

Overgangsalder og perimenopause er fortsatt et tabu i arbeidslivet. Spesielt i lederroller.

Vi har språk for småbarnsperioden, graviditet og sykefravær. Men ikke for den fasen der mange kvinner sitter i (topp)ledergrupper, har stort ansvar og er på høyden av sin erfaring og karriere.

Samtidig som hormonbalansen endres, stressbufferen blir mindre og kroppen krever nye premisser.

Når dette ikke anerkjennes, skjer det noe alvorlig. Kvinner internaliserer det biologiske som personlig svikt. Dette er vi vant til i dagens patriarkalske samfunn: “Det er jo meg, er det ikke?”

Når overgangsalder forveksles med utbrenthet, og omvendt.

I denne fasen er det også fort gjort at kvinner blir misforstått, både av seg selv og av omgivelsene.

Symptomene på perimenopause og overgangsalder kan ligne sterkt på utbrenthet. Søvnproblemer, konsentrasjonsvansker, indre uro, redusert stressmestring, emosjonell sårbarhet og tap av overskudd.

Dette betyr ikke at kvinner ikke kan være utbrente. For noen er det en kombinasjon. For andre handler det primært om hormonelle endringer. Og for andre utbrenthet.

Poenget er ikke å sette merkelapper, men å belyse. For når biologiske endringer tolkes som psykisk eller personlig svikt, risikerer vi feil tiltak, feil forståelse og unødvendig skam.

Derfor er nyanser avgjørende.

«Jeg tåler mindre, da er jeg kanskje ikke egnet lenger»

Dette er en farlig og uriktig tanke. Og den er langt mer utbredt enn vi liker å tro. Jeg var der til jeg forstod: 

Kvinner i denne fasen mister ikke dømmekraft, strategisk forståelse eller relasjonell kompetanse. Men mange mister hormonell støtte til tempo og belastning, restitusjonsevne og toleranse for konstant overstyring og meningsløst press.

Det som før gikk av seg selv, krever nå mer bevissthet og regulering. Uten kunnskap tolkes dette som svakhet, lavere kapasitet eller «jeg er ikke som før» (ergo: Ikke god nok!).

Med kunnskap ser vi noe annet. 

Et lederskap i endring, ikke i forfall

Mange kvinner i denne fasen forteller om skarpere intuisjon, lavere toleranse for spill og fasade, sterkere behov for mening og tydeligere grenser.

Dette er ikke et problem. Det er et potensial.

Men i organisasjoner som belønner konstant tilgjengelighet, verdsetter tempo over klokskap og mangler språk for menneskelig bærekraft, blir dette ofte feiltolket, og heller ikke satt pris på.

Resultatet er at dyktige kvinnelige ledere trekker seg tilbake, bytter jobb eller forlater lederroller helt. Ikke fordi de mangler ambisjoner. Men fordi prisen blir for høy.

Hva koster dette egentlig?

Når kvinner i ledelse faller fra i denne fasen, mister organisasjoner ikke bare et økonomisk potensial, men også en moden og stødig dømmekraft, relasjonell intelligens, erfaringsbasert ledelse og rollemodeller for neste generasjon.

Dette er ikke et kvinneproblem.

Det er et organisasjons- og samfunnsproblem. Og det er unødvendig å si at dette koster bedrifter og samfunnet millioner av kroner. 

Veien videre, fra tabu til strategisk kompetanse

Vi trenger kunnskap om kvinnelig fysiologi i arbeidslivet, ledelseskultur som forstår livsfaser, rom for justering, ikke tilbaketrekning, og styrkebasert støtte, ikke sykeliggjøring.

Overgangsalder er ikke en sykdom, det er en fase i livet halve verdens befolkning går gjennom. Det er ikke slutten på lederskap! For mange er det starten på et mer autentisk, tydelig og bærekraftig lederskap, hvis rammene tillater det.

Overgangsalder er en ny begynnelse

Overgangsalder er ikke slutten på lederskap. For mange er det begynnelsen på en dypere trygghet i seg selv. Når kroppen endrer seg, endres også perspektivet. Mange opplever tydeligere grenser, større indre autoritet og mindre vilje til å bære det som ikke er sant eller bærekraftig.

Dette er ikke alltid lett å stå i alene. Derfor kan det være viktig å ha noen å snakke med, noen som kan hjelpe til med å sette ord på det som skjer, i kroppen, i tankene og i selvbildet. Ikke for å fikses, men for å forstå, akseptere og integrere.

Når denne fasen får rom, støtte og språk, kan den bli en ressurs. Ikke fordi alt blir enklere, men fordi mange kvinner her blir mer seg selv. Med hele livserfaringen i ryggen, og en tydeligere stemme i møte med ledelse, ansvar og retning videre.

For meg ble dette tydelig da jeg selv sto midt i overgangen. Jeg så ikke ressursene mine. Jeg kjente bare endringen, og tolket den som om noe var galt med meg, som om noe manglet. Først da jeg fikk sette ord på det som skjedde, og bli speilet av noen som forsto prosessen, begynte brikkene å falle på plass.

Det samme ser jeg hos mange kvinner jeg møter. Ressursene er der, men de kan være vanskelige å få øye på midt i endringen. Når man gradvis blir kjent med de nye premissene kroppen viser, kan det gi større trygghet, tydeligere grenser og en dypere tillit til seg selv.

Hva arbeidsgiver kan gjøre 

Ikke spør:
«Hva skjer med henne for tiden? Håndterer hun dette?» (som i å stå alene, i taushet)

Men:
«Hvordan legger vi til rette for at våre mest erfarne ledere kan stå sterkt, også i denne fasen? Sammen med med bedriften. La oss prate om dette!»

Svaret på det spørsmålet vil avgjøre hvem vi beholder.
Og hvem vi mister. Helt unødvendig.

Frem til bedriften og samfunnet gjør det husk dette: Du er ikke alene! Dette kan vi møte sammen. 

Mette

Vil du snakke med noen om dette, eller kjenner du at du står midt i en overgang og trenger støtte, er du hjertelig velkommen til å ta kontakt. Jeg tilbyr en gratis og uforpliktende bli-kjent-samtale som et første steg.

👉 Gratis bli kjent-time ✨ 👈