Når tradisjoner og relasjoner får oss til å glemme oss selv

I år, som hvert år, hadde vi den årlige pepperkakehus-konkurransen hjemme hos oss. Det er blodig alvor. To bidrag, én vinner, og hele familien følger nøye med. Æren står på spill. Denne gangen ble det knusende seier til Wall-E, laget av sønnen min og eksmannen min. Vinner er vinner, og nederlaget var et faktum 😂

Midt i latteren, stoltheten og det velkjente konkurranseinstinktet, kjente jeg likevel at noe annet også meldte seg. En ettertanke. For denne tradisjonen, akkurat denne, gir bare glede. Den skaper fellesskap, lek, samarbeid og varme. Ingen går herfra tappet. Ingen må gjøre seg mindre. Ingen må late som.

Og det fikk meg til å tenke på hvor mange tradisjoner og relasjoner i livet som ikke fungerer sånn.

For jula, og egentlig hele livet, har lært meg noe viktig. Tradisjoner handler ikke først og fremst om hva vi gjør, men om hvem vi er sammen med, og hvem vi blir når vi er der. Likevel går mange av oss, meg selv inkludert, altfor ofte på bekostning av oss selv for å holde liv i noe som «skal» være riktig.

Jeg har brukt mange år av livet mitt på å tilpasse meg relasjoner. Relasjoner som tappet meg over tid. Jeg gjorde meg mindre for å få plass, justerte meg selv for å passe inn og strakk meg stadig litt lenger enn det som egentlig var sunt. Når jeg kjente meg valgt bort eller utrygg i relasjonen, gjorde jeg meg enda mindre. Jeg løftet den andre frem, tok ansvar for relasjonen, for stemningen, bar mer enn min del og gikk stadig lengre bort fra meg selv.

Det kostet mer enn jeg forsto der og da. Jeg blomstret ikke i de relasjonene, og jeg kjente meg ofte utilstrekkelig, ikke fordi jeg manglet verdi, men fordi jeg levde i spennet mellom hvem jeg var og hvem jeg trodde jeg måtte være for å bli valgt. Over tid gjorde det noe med både selvfølelsen og selvtilliten min, og det ble også en del av veien inn i utbrenthet. Kroppen forsto lenge før hodet gjorde det. Slitenheten, uroen og motstanden var ikke tilfeldig, de var signaler jeg ikke hadde lært meg å lytte til.

I dag vet jeg at relasjoner ikke først og fremst skal vurderes ut fra hva som blir sagt, men ut fra hvordan jeg faktisk har det i dem. Blir jeg sett. Blir jeg respektert. Er det samsvar mellom ord og handlinger. En relasjon som krever at jeg forsvinner litt for å høre til, er ikke en relasjon som gir liv.

Jeg husker spesielt én situasjon i en relasjon, i en periode der jeg allerede var i ferd med å slutte å gi avkall på meg selv. Noe skjedde. Det var ment som noe gøy og uproblematisk, men for meg traff det rett i verdien min. Jeg kjente med en gang at dette ville få meg til å føle meg mindre.

Da jeg tok det opp, ble det bagatellisert. Det var jo bare ment som moro. Og akkurat der kjente jeg det gamle mønsteret komme snikende. Kanskje jeg bare måtte tåle det. Kanskje jeg overreagerte. Kanskje dette egentlig var greit.

Men så ble det stille i meg. Og setningen jeg hadde jobbet med lenge, landet helt klart. Jeg velger meg!

Han fikk gjøre sitt. Det var helt ok. Men dette var ikke ok for meg. Så jeg sto for mitt og valgte meg.

Siden den gang har den setningen vært et indre kompass. Når jeg havner i situasjoner der jeg kjenner at jeg er i ferd med å forsvinne litt, eller gå på bekostning av meg selv for å være hyggelig, vet jeg det med én gang. Av og til strekker vi oss for andre, og det er fint. Men ikke når det koster oss verdighet, livskraft eller indre ro. Ikke når det sakte tapper det som er levende i oss.

Jeg tror mange av oss lever for lenge i relasjoner, tradisjoner og situasjoner der vi egentlig vet at noe skurrer. Ikke fordi vi er svake, men fordi vi er lojale, empatiske og vant til å tilpasse oss. Men livet er ikke ment å leves på konstant akkord med oss selv.

Jeg tror på å gi. Jeg tror på raushet. Jeg tror på å strekke ut en hånd når det trengs. Men jeg tror ikke på å leve et liv der det å gi betyr å forsvinne litt hver gang. Å strekke seg innimellom er sunt. Å leve der hele tiden er det ikke. Det skal være unntaket, ikke regelen.

Jeg kjenner at jeg vil ha mer av det som gir glede, latter og energi. Mer av tradisjoner og relasjoner som fyller hjertet, ikke tømmer det. Og jeg øver på å parkere det som tapper, selv når det er pakket inn i «sånn har vi alltid gjort det».

💖 I 2026 vil jeg leve enda mer i tråd med dette, med større ærlighet, tydeligere grenser og mer respekt for det jeg kjenner er riktig for meg. Mer livskraft. Mer rom til å være hel. Mer meg.

Og kanskje er det akkurat det tradisjoner egentlig burde handle om. Ikke å holde fast i det gamle for enhver pris, men å skape rom for det som faktisk gir liv.

For meg handler det ikke lenger om å velge bort andre. Det handler om å slutte å velge bort meg.

«Jeg velger meg.»
Er du med?

Vil du vite mer om hvordan du kan velge deg, send meg gjerne en melding her: 

👉 Jeg velger meg💞

Klem
Mette 💛