Da jeg forstod at den indre kritikeren ville holde meg i status quo, mens jeg ville videre…

Jeg har jobbet med den indre kritikeren hele mitt livet, egentlig. Eller, det stemmer ikke helt. Jeg har latt henne styre store deler av livet mitt, mens jeg gjorde alt jeg kunne for å kjempe imot. Til tider lot jeg henne styre skute, mens jeg forsøkte å holde meg om bord, så god jeg kunne. 

Helt til jeg i 2011 dro til et kursssenter i Danmark og dykket ned i meditasjons- og terapi-verden. Da oppdaget jeg at det var noe som hette ego og indre kritiker. Det var der jeg for første gang forstod hva egoet og den indre kritikeren faktisk var. Jeg oppdaget at dette ikke var en uforanderlig del av meg. Det var noe jeg kunne jobbe med. Jeg trodde i mange år at jeg kunne bli kvitt henne, men det fikk jeg aldri  til. Jeg famlet og prøvede å overse, gjøre det motsatte av den kritiske stemmen, men ingenting virket. Støyen i hodet var alt for overdøvende til tider. Mer enn jeg ville ha. Jeg fant ikke det riktige verktøyet, helt til jeg forstod mer om henne.

De siste årene har jeg endelig skjønt hvordan hun fungerer i meg. Og for meg starter det alltid samme sted: i kroppen. Noe skjer, Noen sier noe. Eller jeg gjør noe som betyr noe for meg, og så kommer følelsen først: Knuten i magen: Varmen i brystet. Den lille vibrasjonen av uro

Deretter kommer tankene: .

“Du var litt mye nå.”
“Hvem tror du at du er.”
“Hva vil de andre si.”

Og det merkelige er at når de tankene først lander,  begynner jeg å tro på dem. Følelsen virker sann, og tanken “bekrefter” tanken. Kroppen reagerer, tankene følger etter, og så handler jeg ut fra det. 

I mange år holdt dette mønsteret meg liten. På plass. I gamle spor.

Den indre kritikeren følger deg overalt

Den indre stemmen skiller ikke mellom jobb og privatliv.  Hun ble med meg inn på nesten alle arbeidsplassene mine. I miljøer med usynlige regler, subtile normer og “sånn gjør vi det her”-kultur, blomstret hun.

Jeg gjorde det ikke.

I min forrige jobb var det ikke rom for å skinne. Ikke rom for å være mye, ikke rom for å være lite. Bare midt på. Litt under midt på var best. Og når du prøver å holde deg “passe” hele tiden, så mister du deg selv litt og litt. Det tappet meg for energi, og det var helt klart en del av hvorfor jeg ble utbrent andre gangen.

Da jeg reiste meg igjen

Da jeg kom meg opp igjen etter min utbrenthet, kjente jeg veldig tydelig at jeg måtte endre min arbeidssituasjon. Jeg måtte ha noe annet, og jeg ønsket noe annet. Hjertet mitt ville noe helt annet enn det livet og den jobben jeg hadde holdt fast i. Coaching, mennesker, ledere, kvinner, det var her mitt hjerte og hode fant begeistring, mening og mot. Dette ga mening på en måte jeg kjente både i kroppen og i roen som kom når jeg tenkte på det. Så jeg begynte.

Og så kom synligheten.

Herregud… den traff meg som et lynnedslag. Det var som å bli kastet inn i et rom fullt av blinkende lamper som ropte at jeg burde gjemme meg igjen En venninne skulle ta bilder av meg i starten. Jeg stod der foran kameraet og kjente hver eneste ting inni kroppen. Det indre stresset og den indre kritiske røsten hadde fullt jule-ball. Min venninne fikk fine bilder, for hun er flink. Men inni meg jobbet min indre jante-lov-stemme på høygir! Og for å toppe alt: Min venninne spøkte med at nå måtte jo jeg blir sånn influenser! Jeg dødde innvendig!! Et stort HELL-NO fra meg!. 

Men jeg skjønte samtidig at hvis jeg skulle drive online business og faktisk hjelpe mennesker, så måtte jeg våge å vise meg. Og det å poste noe online… det var rett og slett grusomt i starten. Det er én ting at fremmede ser deg, men folk du kjenner? Det traff et helt annet sted i meg. Jeg følte meg dum. Liten. Altfor synlig.

"HVA VIL ALLE TRO OG SI?" 

Det tok et helt år før jeg kunne kjenne et snev av “ok… dette går faktisk greit”. Et helt år hvor jeg måtte hente meg inn, igjen og igjen, og finne litt mer trygghet i meg selv for hver eneste post jeg la ut. Og helt ærlig? Den indre kritikeren kommer fortsatt. Hun er ikke borte. Hun dukker opp som et gammelt spøkelse som ikke helt har skjønt at jeg har vokst på veien.

Og så kom YouTube… i en alder av 51.

Det var nesten komisk. Jeg hadde laget en tre-dagers challenge, delt verktøyene mine om å gå fra selvkritikk til selvstøtte, spilt inn videoer og gjort alt jeg kunne for å være tydelig og ekte. Og så skulle jeg bare dele det på min private Facebook. Det var alt. Men kroppen min reagerte som om jeg skulle stå på en scene foran tusen mennesker. Fullt jule-ball igjen! Kritikeren våknet umiddelbart:

“Hva vil folk si.”
“Nå tror du du er noe.”
“Du viser deg litt for mye her.”

Og det traff. Hardt. I en god halvtime var jeg helt satt ut. Men så begynte det å løsne. For jeg så hva som faktisk skjedde. Det var ikke et tegn på at jeg gjorde noe galt. Det var bare det gamle mønsteret mitt som prøvde å beskytte meg. Den versjonen av meg som trodde at synlighet var farlig, og at jeg måtte være usynlig fog mindre or å være trygg.

Når jeg nå møter den delen med varme – ikke kamp – så slipper det. Når jeg henter kroppen ned fra stress, og gir meg selv noen sekunder til å kjenne etter hvem jeg er i dag, så lander jeg fortere. Jeg står mye stødigere nå, og det merker jeg for hver eneste gang kritikeren prøver seg. Øvelse gjør mester!

Det er dette hele challengen min handler om – å gå fra selvkritikk til selvstøtte. Ikke å “fjerne” noe. Men å forstå. Å møte. Å regulere. Å snu den kritiske stemmen, og: 

Få tak i den indre stemmen som faktisk er deg.💞

For det du ikke ser, kan du ikke endre.
Men når du ser det… da skjer det noe.

Da kan du gjøre noe med det, og:
Da blir du friere.
Da blir du modigere.
Da blir du mer deg.

Og det er det jeg ønsker for alle kvinner jeg jobber med. At de skal slippe å leve smått. At de skal ta plass som seg selv. At de skal skinne – på sin måte.

Neste challege? I begynnelsen av januar 2026. Meld deg på mitt nyhetsbrev her, få en gratis meditasjon, så får du beskjed når det er: 

Oppdag din verdi✨

Klem
Mette