Å velge meg. Om å ta ansvar for eget liv

Jeg husker veldig godt dagen jeg sa det høyt for første gang, ikke som et slagord, men som en indre beslutning som hadde modnet lenge. “Jeg velger meg.” Det var ikke først bare for meg, i meg, men det var sant, og det forandret mer enn jeg forsto der og da.

Da jeg ble utbrent for andre gang, ble jeg tvunget til å stoppe opp på en annen måte enn tidligere. Ikke bare for å hvile, men for å se ærlig på livet mitt og på valgene jeg faktisk hadde tatt. Jeg måtte ta ansvar for noe som var vondt å erkjenne, nemlig at jeg selv hadde bidratt til å sette meg i en situasjon som ikke var bærekraftig, verken fysisk eller mentalt. Ikke fordi jeg ønsket det, og ikke fordi jeg var uansvarlig, men fordi mye hadde skjedd ubevisst.

Gamle mønstre, vaner jeg hadde hatt i mange år, og deler av mitt liv der jeg hadde gått på autopilot, hadde gradvis ført meg bort fra meg selv. Jeg trodde jeg hadde vært bevist på alle områder i livet mitt, men det hadde jeg ikke. Jeg hadde vært pliktoppfyllende, lojal, omsorgsfull og ansvarlig, men samtidig hadde jeg gått på akkord med egne behov. Jeg satte andres velvære foran mitt eget, tok ansvar for stemningen i rommet, for andres glede og for at ting skulle fungere. Jeg kjørte på, selv om kroppen hvisket at jeg måtte ta det med ro. Jeg smilte selv om jeg helst ville skrike. Jeg sa ja, når jeg mente nei. 

Kroppen min sa til slutt tydelig ifra om at dette ikke kunne fortsette.

Veien tilbake handlet ikke om å bli en ny versjon av meg selv. Den handlet om å slutte å forlate den jeg allerede var. Jeg måtte begynne å lytte innover, ikke bare til tankene mine, men til kroppen, energien og det som ga eller tok livskraft. Det innebar å ta vanskelige valg. Jeg måtte velge bort relasjoner som ikke lenger var gode for meg, si nei til ting jeg tidligere hadde gjort fordi jeg trodde jeg måtte, og ta et oppgjør med pople-pleasing og behovet for å være tilgjengelig og ansvarlig for alle andre.

Det var krevende. I tillegg til dette så måtte jeg endre noen vaner. Å endre vaner er sjelden enkelt, og å velge seg selv kan være smertefullt fordi det ofte innebærer både sorg, skyldfølelse og tap. Samtidig var alternativet langt mer kostbart. Jeg hadde ett sted der ansvaret mitt var ufravikelig, og det er overfor barna mine. Utover det måtte jeg begynne å stole på at andre voksne mennesker kan og må ta ansvar for sitt eget liv, sine egne valg og sin egen lykke.

Denne prosessen er ikke ferdig, og den tror jeg heller aldri blir det. Å velge seg selv er ikke et mål du når én gang for alle, men en praksis du vender tilbake til igjen og igjen. Vi er ikke de samme menneskene som for ett eller to år siden, selv om det av og til kan føles som om vi står stille. Livet er i konstant bevegelse, og særlig for oss kvinner skjer det mye både fysisk og mentalt, ikke minst gjennom hormonelle endringer som gir kroppen nye premisser.

Ofte kommer det et punkt der vi rett og slett blir lei. Lei av det som ikke er sant, lei av forventninger som ikke lenger gir mening, lei av å bruke energi på det som tappes i stedet for å fylles. Det er da vi forstår at vi må ta på vår egen oksygenmaske først. Ikke fordi vi er egoistiske, men fordi det er nødvendig for å leve et liv med integritet, ro og sammenheng.

Jeg husker dagen jeg sa stille til meg selv at “jeg velger meg.” Ikke med store ord, men med en indre klarhet. Den dagen endret kursen min, og den påminnelsen bærer jeg fortsatt med meg. Å velge seg selv er ikke å velge bort andre, det er å velge sannhet, ansvar og et liv som faktisk er ditt.

Vennlig hilsen
Mette

Ønsker du mer klarhet, ro og trygghet i valgene dine, tilbyr jeg i vår en klarhetssamtale på 45 minutter. Send meg en mail på [email protected], så sender jeg deg informasjon.

Vil du høre mer om egenkjærlighet, lytt til min pod cast her: Egenkjærlighet, en nødvendighet